 |
| Kjøsnesfjorden - Jølster kommune, Sogn & Fjordane. |
Jeg er heldig. Jeg glemmer det bare av og til. Glemmer det når jeg er trett og sliten, trist og lei. Glemmer det når jeg synes at det blir for mye, som jeg ikke har kontroll over. Og jeg liker å ha full kontroll, men i min hverdag, er det svært sjeldent slik.
Jeg er mamma til tre søte små. En datter på snart ni, en sønn på snart sju, og en liten frøken som snart er fire. Jeg er gift på sjette året, med en snill og god mann, litt yngre enn meg. Vi har en liten fin hund - en Black & Tan Cavalier, egen tomannsbolig midt i sentrum av bygda, stasjonsvogn og jeg er utdannet kokk og aktivitør. Og der er vi akkurat som alle andre familier ikke sant? Og vi ser da ut som en vanlig familie også:)
Men vi er ingen A4 familie. Men det synes ikke. I noen tilfeller er det bare helt perfekt. Men ofte kan det også by på mange rare spørsmål, tanker og ikke minst andre menneskers egne forklaringer, på hvorfor ting er som de er.
Det er nå forsåvidt en ganske vanlig sak, at mennesker har sine meninger om andre mennesker. Slik er vi bare. Og ofte er det mye mer spennende med oppdiktede fakta, enn sannheten. Det kan jeg selv være vitne til. Jeg har hørt mange rare og utrolige historier, om den ene, og det andre, men søker du opp sannheten, bevist eller på slump, ja så er det kanskje ikke så sprøtt eller rart likevel. Av og til litt flaut;)
Selvfølgelig kjenner en ofte "bygdedyret" bedre på kroppen på mindre tettsteder, men jeg tror nok det kanskje er noe bedre, enn at folk ikke bryr seg om hvem som bor i blokkleiligheten ved siden av. Og at mennesker kan ligge der å være døde i månedsvis. På bygda vet vertfall "noen", hvem du er, på den ene eller andre måten.... Men det var litt margtekst...
Det var den A4 familien. Der mor og far jobber 100%, og gjerne overtid. Der far ofte aldri er tilstede, fordi han har en svært viktig jobb. Kan være mor i noen tilfeller. Der mor trener hver kveld 18 til 20. Barna er med på minst fire aktiviteter i uken, og har familietid med mor og far sammen, på søndagen. Der familien er i denne "tidsklemma", og stresser og maser rundt omkring, fordi de skal rekke over alt, og likevel ikke er fornøyde med hverdagen sin, for den er bare ett mas og ett tjas.
Det er slik jeg ser på en "normal" familie, eller det jeg har lært meg å kalle "A4" familie, innenfor psykiatrien.
Og selv om det virker negativt beskrevet, ser jeg, så er jeg ofte misunnelig på de som har det slik.
Men jeg finner ofte det gode i det vi har som familie, selv om det i blant er svært tøft.
Min mann er hjemmeværende. Det er jeg som er i 80 - 100% jobb. Slik har det alltid vært.
Min mann er den som er hjemme med barna, frakter de til og fra skole og barnehage, henter meg på jobb, lager middagen, og steller huset.
Min mann er uføretrygdet. Han har ADHD. Vi var åpne om dette med en gang vi flyttet til gata vår. Så det ikke skulle bli noe unødvendige spekulasjoner. Og det er jo bare sannheten, så hvorfor ikke?
Det har vært mange spørsmål opp igjennom tiden - hvorfor går han hjemme? Og det et saken. Han har ett lyte, som ingen kan se. Men hverdagen er ikke enkel, om han ikke har rutiner, og planer, som jeg må ordne, før og etter jobb.Min mann kan alle prosedyrer i det å stelle hjemmet etter årenes løp, og han er en juvel, i en travel hverdag. Men han er barn av 80-tallet, som fikk svært lite hjelp for sine problem. Derfor er ikke dagen så enkel i arbeidslivet, og med skole. Som skoleelev fikk han stadig høre hvor dum han var, og at det aldri ville bli noe av han. Sertifikat på bil har han klart og ta, og det styrker han veldig. Medisin hjelper i hverdagen, for konsentrasjon, og å fungere bedre generellt.
Han er svært glad i bil, og å være sosial. Når min arbeidsdag er over, er det tid for at han får sosialisere seg. Sammen med barna og fritidsaktiviteter der, eller for seg selv.
Det ble noe av han; en hjertegod familiefar til tre, som prøver å yte det beste, i en utfordrende hverdag. Og det er ett likesågodt yrke, som en far som ikke er der for barna sine, overhodet!
Jeg viste at arveligheten for ADHD var noe stor, men en forventer det likevel ikke. Og det er så sårt å få vite at barnet ditt ikke er som "alle" andre.
Og så er det det; hun har dette lytet, som ingen SER! Og det er jo godt at det ikke er en arm som er borte, og så videre, men det er vanskelig for en liten kropp, å ikke alltid forstå hvorfor ting er som de er.
Hvorfor har ikke jeg samme lekser som de andre mamma? Hvorfor må jeg ta medisin, jeg er jo ikke syk. Hvorfor vil ikke de ungene være med meg? Hvorfor må jeg være ute i timene mamma? Hvorfor kan ikke jeg det, for det gjør den og den.
En får mange spørsmål, men jeg prøver å svare så godt jeg kan. Hvorfor pappa ikke er på jobb, hvorfor skolen er sånn, hvorfor vi gjør det slik, og ikke som naboen. Vi har hele tiden vært oppriktige med jenta, hvilke lyte hun har, og hvordan det fungerer, i forhold til andre i samme alder.
-Jeg kjenner til historier, der foreldrene aldri har fortalt barna sine hva som er i veien med dem. At de godt opp i tennårene, har fått greie på hvilke lyte de har. Hvilke frustrasjon og fortvilelse de har hatt, over å ha fundert på hvorfor de ikke har vært som alle andre, aldri fått forklaringen på det, før lenge etterpå. Hvilke raseri, og forbannelse de har følt ovenfor foreldrene da. Og det forstår jeg!
Vi var tidlig ute med å fortelle elever og foreldre, hva datteren vår slet med.
Dette gjorde vi allerede i 1. klasse. Og det var godt å få gjort. På denne måten slapp vi spekulasjoner i de tusen hjem, og medelevers historier hjem til foreldrene, om at vår datter satt under pulten i timene, sang høyt, og gjorde andre "rare" greier, uten at de kunne forklare hvorfor det var slik. Etter at hun begynte på medisin ble dette mye bedre:) Vi hadde allerede før skolestart god dialog med lærer, og assistenter, og har det den dag i dag. Og det er helt uunværlig.
Jeg vil råde alle foreldre med samme opplevelser som oss, å skape god dialog med alle rundt barnet i skolevesenet, og gjerne "stå frem", med hva som er barnets lidelse. Det vil hjelpe lettere på hverdagen. Det kan være tøft for mange, men for oss var det en helt naturlig sak. Vi skammer oss ikke over datteren vår. Vi elsker henne, som den hun er:)
Å ha en datter med ADHD, er for meg helt naturlig. Jeg vet ikke hvordan det er å ha en 8 år gammel datter, uten det lytet. For meg er hun seg selv. Men det er når vi kommer sammen i større grupper, skolesammenheng og fritidsaktiviteter, at jeg ser at vår datter, ikke er som medelevene. Og det svir. Det var vondt i 1. klasse, i 2. klasse, og nå i 3. klasse, ser jeg at utviklingen mellom henne og medelevene, er begynt å bli stor. Jeg frykter at det vil bli en hel stor revne, om vi ikke står på 100% hele tiden.
En av de største problemene til min datter er konsentrasjon. Og det sosiale, er svært vanskelig. Og det er ofte ett stort problem med de som har ADHD.
Min datter har hatt en venninde siden hun var tre år. Denne jenta har fulgt henne uansett hvor uvenner de kan bli, de er like gamle, og de tålererer hverandre, i hat og kjærlighet. Jeg er så ufattelig glad for at den jenta finnes, at ho er min datters venn, og jeg er blitt veldig glad i henne selv. Ære være henne. Og jeg håper at de vil holde båndet, selv om de kan ha sine opplevelser med andre venner, hver for seg. Jeg er veldig opptatt av å fortelle min datter, at hun skal ta vare på sine venner. For hun har svært store vansker for å finne noen faste. De fleste skjønner henne ikke, men denne ene venninden, har vokst opp med henne, så kjenner henne som den hun er, og har godtatt det.
Å ha en datter som sliter med det sosiale, å finne venner, river i hjertet. Særlig når hun så inderlig ønsker å være sosial, være sammen med andre, gjøre det som andre klassevenner gjør, bli med på samme aktivitetene, og å være 100% med i gjengen. Og så likevel, så fungerer det ikke. Alle kan ikke være bestevenner, det er bare livet, men datteren min, hun kan gråte så sårt om kveldene, fordi hun ikke har blitt godtatt i leken. Hun blir ikke ertet, etter hva jeg forstår, hun blir bare ikke forstått. Det er vanskelig nå for henne, og jeg er redd at det vil nok gi henne en del tøffe knyttnever i trynet, før hun blir voksen. Men jeg vil alltid prøve å være der for henne.
Skolerelaterte saker, er det alltid en løsning på å få lære. Hun blir nok ikke rakettforsker, men vi skal stå på så hun får en bra utdannelse, og ett godt liv, både som barn, tennåring og voksen. Men vi får stadig vekk høre fra BUP, at vi vil få tøffe tak fremover, så jeg prøver å øve meg på å være herdet og tøff, hver dag.
Å finne de riktige aktivitetene er dog ikke så lett. Per idag er hun med på fotball. Den interessen er mer sosialt, enn for sporten sin del. Og hun er heller ikke så god motorisk. Noe som er vanlig hos de med ADHD. Idrett er nok ikke greia på lang sikt, men per idag, er det bare for moro. Hva som er den rette nisja, er vanskelig å finne enda. Jeg er heller ikke noe fan av at ungene er med "på alt". Synes de bør ha noe, som driver de, og ikke bare er for å være med på noe. Men det vil vel dukke opp noe, som er det rette. Det er enda ingen hast. Nå skal det være for å knytte sosiale bånd, og for moro.
 |
| Min skjønne skatt når hun var 4 år:) |
Dette var en grusom opplevelse, foreldres værste mareritt. Om det har gitt ettervirkninger, er ikke lett å si.
Han ble friskmeldt fra astmaen nå i vår. Og det er fantastisk:)
Vår sønn startet på skolen i fjor. Han er snart ferdig med
1. klasse. Matematikk og gym, er hans spesialitet. Han hater norsk.
Han har mye å slite med. Vi vet ikke enda hva det er. Selv har vi våre tanker, men vi er jo ikke spesialister. Han er under utredning, og vi venter, og venter. Han er for mange, veldig "spesiell", både på den ene og andre måten. Han har vært under utredning i snart to år. Nå jobber de så godt de kan, slik at han skal få den hjelp han har behov for. Han har 100% hjelp i skolen, ute og inne. Han må følges til og fra skolen, og han må ha ett vist ettersyn i fritiden. Han har ingen grenser, og setter hele tiden seg selv i en viss fare. Å klatre skyhøyt i tre, er ingen problem. Bare de siste to ukene, har han ødelagt ikke mindre en åtte bukser! Han elsker å sykle, bade og å surre ute. Bil og alt som kan brukes verktøy på. Han er en skikkelig dyktig arbeidskar, noe vi drar nytte av i skogsarbeid. Han hater derimot vinter, snø og det som følger med der.
Han har også dette lytet som ingen ser. Han kan sikkert for mange som ikke kjenner oss, virke som en gutt som er høyt og lavt, og har temmelig fri oppdragelse. Han sliter svært sosialt, men vil likevel gjerne være med, men forstår ikke alt som folk sier, når setninger og beskjeder blir for mange, og lange. Han er svært tøff, og skjønner ikke at andre ikke tåler like mye som han. Han er kjempeflink fysisk, sterk og vital. Han er en nøtt for de som ikke kjenner han, men for oss er han verdens beste sønn. Han er bare god, men sosiale antenner, de må bygges.
Han er en utfordring i hverdagen, på mange måter. Rutiner er svært viktig, timeplan, og å ha korrekte rettningslinjer, og greie setninger, når vi skal prate. Vi kan ikke bare legge i vei, på livets landevei. Han trenger god planlegging, og at vi sier ifra i god tid, om eventuelle utflukter og planer for dagen. Ellers er det ikke sikkert vi får han med. Impulsiv er han på sine egne premisser.
Vi hadde tenkt å gå ut med hans problemer, når vi fikk en endelig diagnose. Men den lot vente på seg, og det ble mange spørsmål fra elever, og foreldre om gutten. Etter enighet med lærer, fant vi ut at vi fikk si det som det var, slik vi kjente situasjonen der og da. Og det var veldig OK å gjør. Vi fikk mange fine tilbakemeldinger av foreldre, om at vi gjorde dette. Lettere ble det for oss også, slik at ikke alle hadde sine tanker om at gutten manglet total mangel på oppdragelse.
Sønnen vår har endelig funnet seg en venn her hjemme, etter at han sluttet i barnehagen. Der hadde han to som han bestandig surret rundt med. Nabogutten er en godgutt, på samme alder. De kan klinsje godt i hop, og kan bli skikkelig fiender, men de kommer over ens på sin måte. Håper det varer. Det letter en mors hjerte, at barna har noen å være sammen med. Gud så det letter.
For sønnen vår sin del er det å delta sosialt i større grupper, bare masse spørsmål. Han kan ikke være med i fotball, for det blir for mye regler, og for mye å forholde seg til. Store grupper, er ikke hans lærested. Gutten kan komme med mange spørsmål, i løpet av en dag. Men sjeldent om egne problem. Tror ikke han tenker over de stortsett. Men det gjør inderlig vondt i hjertet, når han får det for seg, og gråter, over at han aldri klarer noen ting, at han er berre dum. Det er ikke ting du forventer å høre fra en 6 åring. Da vil jeg bare knusekose han, og si at han er verdens beste lille mann.
Han vil gi oss mange utfordringer fremover. Det har vi allerede fått god informasjon om fra BUP, selv om vi da enda ikke vet hva som plager han engang... Og det er vi forberedte på. For at gutten skal få den hjelpen han trenger, kontaktet vi barneværnet. Og det angrer vi ikke på i det hele tatt. En har hørt skrekkhistorier om denne etaten, men for oss er det bare rosende ord. Jeg tror at så lenge en behandler hverandre med respekt, og spiller med åpne kort, så får en også til ett godt samarbeid. Å få hjelp, betyr ikke at en ikke klarer å passe sine egne barn. Det er bare det, at desse etatene sitter av og til på resurser og erfaringer du gjerne har bruk for, og i vårt syn, er det viktigere at gutten får all den hjelp han kan få, og ikke hva som er ærefult for oss selv. Vi elsker vår lille sønn over alt, og er stolt over han, som den han er:)
 |
| Mitt lille hjerte, når han var 2,5 år:) |
Vi er veldig glade i å være sammen som familie. Vi er veldig glade i å reise, og å oppleve verden rundt oss. Enten det nå er i innland, eller utland. Og vi setter pris på dagene våre, som oftes. Og vi er veldig glad i å være sammen med barna våre, og gjerne sammen med barnas venner, også. Å være sammen med barn er bare flott:)
Vesla vår er bare tre og ett halvt år enda. Hun sliter med astma, men vi håper hun vokser det av seg, slik storebroren har gjort. Hun har sin sjarm, og prøver så godt hun kan, å gjøre alt som storesøskena gjør. Hun ha sine sider, på godt og vondt. Hun forguder sine søsken, og de forguder henne. Med henne, ble trekløveren vår perfekt:)
Selv sliter jeg med sosial angst. Det har jeg gjort i mange år, men ettersom jeg fikk barn, ble det bare verre. Kanskje uforståelig, kanskje ikke. Jeg har ingen forklaring på det, annet enn at jeg ble vel mer "låst" med barn, men egentlig kan jeg ikke skylde på det heller. Jeg føler meg bare som en liten mygg ute blant de store fluene, når jeg er i sosiale sammenkomster. Jeg hater å gå i butikker, men greit nok sammen med familien. Og 17. mai er ett mareritt! Jeg kan ha mine "gode" dager, men da har jeg ofte hatt tid til å forberede meg til disse. Sammen med mine nære venner, har jeg ikke særlige problem. Ikke med min nærmeste familie heller. Men jeg er ikke av de som starter en samtale, helt uten videre. Snakker noen til meg, har jeg ofte en overstrømmende tytetrang, men det er ikke jeg som starter! Jeg er redd for at jeg blir sett på som hoven, blærete, sur, og med "nesen i sky". Men egentlig er jeg bare redd for deg!
Å ha sosial angst, med tre barn, og en mann med egne problemer, er ikke helt kurant gitt. Når det er jeg som er muren i familien, den som må ordne, og holde alt på plass, og da har dette problemet i tillegg, kan det være noe stritt. Men det er utrolig hvordan en får ting til å fungere. Det koster så ufattelig mange krefter, unødvendige kanskje, men for meg er de veldig funksjonelle. Men det er fordi jeg har en veldig sosial mann, at det fungerer. Og at han har tålmodighet med sære meg.
I jobbsammenheng er jeg i en rolle. Da er jeg i jobbrollen, og jeg svitjer lett over i den rollen.
Men privat er jeg zirro. Jeg hater til og med å snakke i telefon, misliker det sterkt. For da har jeg vertfall ikke kontroll over hvordan folk ser ut, om de flirer av meg, eller forstår meg. Men telefon tid har jeg få sjanser til generellt, for da er ungene mer opptatt av å engasjere meg, mer enn noen gang ellers! Og greit for meg:)
Men jeg skal også legge til det, at de dagene jeg har tatt meg sammen, de gangene jeg ikke har fått forberede meg, men har blitt kastet inn i en sosial setting, føler jeg meg så stolt etterpå. At den og den pratet til MEG. At jeg kunne føre en samtale helt ordentlig, uten å sjelve for mye i trynet. At jeg overlevde denne dagen også, uten å drite på draget. Det er en seier hver gang. Men det er desverre ofte slik at ett skritt frem, kan føre to skritt tilbake. Synes jeg selv at jeg har sagt noe dumt, eller skrevet noe dumt, så kan jeg drøvtygge på dette i dager etterpå. Det er fryktelig masete, og humør dempende.
Som sagt, det er lite egnet, særlig med barn med særskilte behov, å ha denne maren hengende over skuldrene. Men fantasien er fantastisk, når det gjelder å komme seg gjennom hverdagen, gjerne "lure" seg vekk fra alle sosiale settinger. Noen ganger må jeg krype til korset. Både for barna, og for egen nyskjerrighets skyld. Enkelt og greit, for alle parters skyld. Som for eksempel 17. mai. Men jeg gruer meg like mye til den dagen, som andre gruer seg til det de frykter mest! Ganske mange forstår hva jeg snakker om. Men det er også en stor del mennesker, som ikke eier forståelse for at noen kan ha slike problem. Jeg har møtt begge typer.
Det er faktisk fryktelig mange som sliter med sosial angst. Men det er ikke noe en prater om. Og jeg har vært helt enig med det. Har nesten ikke orket å ta problemet opp med meg selv en gang. Men nå er jeg fortrolig med det, og håper på å styrke meg selv og andre med samme problem, ved å snakke om det. Mitt siste ønske er at folk rundt meg, skal tro jeg er en skikkelig hoven dritt! For det håper jeg virkelig ikke at jeg er:) Men jeg er full av ironi... Det må en ha, for å komme seg gjennom dagene. Og masse humor:)))
Kjeder meg gjør jeg alså ikke, selv om jeg ofte er for meg selv. Jeg trives med det, men selvfølgelig, det finnes ikke sunt. Og selvfølgelig savner jeg det sosiale fellesskapet, inn i blant. Barna stiler aldri spørsmål rundt det, og det er vel fordi det er en vane. Og ikke minst at jeg klarer å ordne det slik, at det ofte ikke er å merke.
En dag håper jeg på at jeg kan bare hive meg ut i det sosiale uten å tenke særlig over saken, men det er ikke bare, bare. Men øvelse gjør mester, er det ikke det de sier?:)
Håper at jeg med dette kan hjelpe en del mennesker der ute. At vi er spesielle på vår måte, og at det er lov å være spesielle. At dere som kanskje sliter med det ene eller andre, vet at det vertfall er noen flere som gjør det. Det er alltid litt godt å vite, at en ikke er alene.
Selv er vi ikke medlem av noen ADHD forening enda, men vi har tenkt tanken på å melde oss inn.
For oss er familien god å ha i nærheten. Både for barnepass, og støtte. Å være åpen for venner hele tiden, har også vært viktig. Jeg vil anbefale dere der ute, med problemer, å være så åpne som mulig. Det er vertfall vår erfaring. Det er folk der ute som ikke forstår, som ikke gidder å sette seg inn i problemene våre. Jeg har møtt, og kjenner de også. Men de er ikke det verdt å bry seg om, bruke tid på. De har mest sannsynlig store problemer selv.
For meg er det godt å få berette om det å være mor, på godt og vondt. Og far har samtykket i at jeg får poste dette.
Formiddagen er enda ung. Barna er snart hjemme etter halv skoledag. Det er juni, og solen skinner ute.
Idag er det tid for nok en liten eventyr tur, sammen med barna:)
GRIP DAGEN!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar